Christer Wallerby

Christer Wallerby (76) har så mange historier fra et langt liv med hund, at det kunne vært skrevet en bok. Den svenske hundeinstruktøren, bosatt i Oslo, som lever og ånder for pointerhundene sine, en rase han omtaler som fuglehundens «Ferrari».

– Nå har jeg ikke fått trent så mye i det siste, for jeg knekte både handledd og arm i begynnelsen av mars i år. Jeg skulle snørekjøre på fjellet og føret var skarp. Heldigvis skjønte Finn, en hardtgående hannhund, at «gubbjævel´n» var skadet. Jeg ba han om å gå sakte hjem, og det gjorde han, ler Christer.

Han forteller ivrig om tilfeldigheter som førte han inn i en verden av pointere, hunderasen han gjennom 40 år har avlet, trent, konkurrert og jaktet med til de store gullmedaljer. Merittlisten er lang, konkurransene mange og av stor variasjon. Alt fra hundekjøring nordisk stil, til jakt og utstillinger. Likevel er det selve livet og gleden med hund som er aller viktigst.

– Jeg har vel fortsatt vondt i armen, men det får være. Det blir ingen operasjon før jaktsesongen starter. Da får jeg heller ta en paralgin forte, sier Christer, som har hatt hund sammenhengende siden han var sju år gammel.

Man skjønner raskt at Christer er lidenskapelig opptatt av hundene sine. At de har formet livet hans, og fortsatt er det som holder han i gang – selv om han ikke er ungdom lengre. For så fort han har mulighet, så bærer det til fjells sammen med Finn, Harald og Happy. Og gjennom en sesong blir det fort mellom 250 og 300 timer med snørekjøring for å holde både hundene og han selv i god form. Så kommer jakta.

– Jeg måtte jo lære meg å jakte. Det var kriteriet når jeg kjøpte meg min første pointer, Tegews Härmann. Etterhvert kjøpte jeg tispen Myrtegens Stinta hos legenden Olav Skjetne, som er stammor i kennelen min Chriwalls. 12 valpekull har det blitt med årene, forteller Christer.

Han prater videre om trening, det å behandle hundene respektfullt, om tillit, trygghet og velfungerende familiehunder som jakter som guder. Og om den europeiske pointeren som er så estetisk vakker at den kan ta pusten fra enhver.

– Jeg har hentet hjem et par hunder som jeg har solgt. Skjønte at de ikke ville få det greit der de var. Det ironiske er at dette ble noen av de beste hundene jeg har hatt. Å få til en god hund handler om mer enn avl og blodslinjer. Det handler også om hvordan hunden trenes og om kontakten man klarer å få med den. Jeg vil ikke ha en hund som kommer krypende tilbake til meg når den apporterer, men en arbeidskamerat som liker meg. Du får den hunden du fortjener, sier Christer.

Under trening og jakt bruker Christer tørrfôret Josera High Energi. Til hverdags går det i Josera Sensy Adult, mens valpene vokser opp på Josera Sensi Junior. Hundefôr han også selger fra et utsalg der han bor.

– Jeg har svært aktive hunder, og får de et godt tørrfôr, blir det ingen løs avføring og hundene holder vekta. Potene blir bra og pelsen blank. Bare se her, sier Christer og viser fram både avføringen som han plukket opp tidligere i dag i hundegården, og muskuløse hunder med skinnende blanke pelser.

– Jeg kan nesten plukke opp «bajsen» med fingrene, ler han.

Når han trener hundene og jakter, bruker han VIP Jegerpølse som er varmebehandlet og som tåler å være opptint i flere dager uten å bli dårlig.

– På jakt skjærer jeg opp pølsa i terninger. Den gir jeg også til valper og valpemor. Den elsker hundene. Når jeg serverer tørrfôr på jakt så gir jeg bestandig tørre fôrkuler som jeg drysser over ca 75 cl vann til hver hund. Da holder de seg hydrerte. Og når det kommer til appetitt er pointeren en velsignet hund å ha. Det er sjelden at den ikke spiser. Men skulle én være lunken i matfatet, så tar jeg vekk maten her hjemme etter fem minutter, og serverer den på nytt til kvelds. Jeg lar aldri maten stå framme, forklarer Christer.

Til syvende og sist handler det å få til en hund om å ha «feelingen». Eller dyretekke som Christer mener noen mennesker bare har.

– Hund finnes i fingrene mine. For meg innebærer det å kunne få den riktige kontakten og en god relasjon. Ikke så mye «dilling» og «dalling». Hunder liker å ha en sjef. Jeg er nok født med «hundegalskap», noen er jo det. Næmmen se der, sier Christer og peker mot en svart liten poinervalp som akkurat har våknet opp.

– Det er nok ikke mer merkverdig enn å ha god dialog. Ros, ris og grenser. Gjør hunden noe rett, så skryyyyyt av den. Et nei, skal den også forstå. Hos meg kan det være nok å stoppe opp, trampe i bakken og si «nei, hva holder du på med?» Så skjønner de det, avslutter Christer og legger til; Vet du, jeg skal ha hund så lenge jeg kan gå.