Ralph Johannessen

Vi har tatt en prat med hundekjører Ralph Johannessen i Team Dagali – Ralph Johannessen om hva han mener er grunnleggende viktig når man skal trene trekkhunder fra sensommer gjennom høsten og fram til tidlig vinter.

– Når hundene har stått mye, ikke start med for lange distanser. Fem kilometer til ei mil er mer enn nok. Underveis er det viktig å tilby dem vann og ikke minst passe på at de ikke blir overopphetet når temperaturen er i grenseland, eller det er høy luftfuktighet. Selv trener jeg aldri over ti grader. Hundene skal ikke løpe med fulle mager, så ikke gi dem for mye vann heller. Da er risikoen at de spyr når de løper, sier Ralph.

Han forteller at det er viktig å observere hundene gjennom hele sesongen. Og at man tidlig på sesongen må stoppe så fort én i spannet endrer rytme på ganglaget og viser tegn til å være for varm.

– Da skal man stoppe med en gang og reagere raskt. Ha med vann som du kan helle over nakken, ryggen og hodet. Eller gjerne ta hunden ut i en bekk hvis det er mulig. En slik hund hadde jeg tatt på firhjulingen, og ikke kjørt videre i spannet. Faren er at man skader hunden for livet, sier hundekjøreren.

Tegn på overoppheting kan være at hunden blir ustø og peser kraftig. Og for trekkhunder som er ivrig, hardtgående og som ikke kjenner sin egen begrensning, så må hundekjøreren passe ekstra godt på.

– Noe annet man kan tenke på i starten av treningssesongen er å forlange litt av hundespannet ved å ikke la de oppsøke grøfter selv. Lær dem å holde seg på veien til du gir beskjed om at de får lov til å oppsøke en bekk eller ei grøft med vann. Det er lurt å inkludere dressurelementer inn i treningsøkta. Og stopp gjerne, ta en pause, ta på hundene og ro dem ned. Lær dem å hvile når du ber om det, sier Ralph, som har trent hunder og konkurrert i over 45 år.

Han er også opptatt av vekta til hundene gjennom hele sesongen. Mener de ikke skal være for tynne, og ikke for tykke – selv om de har hatt en roligere sommerperiode.

– I trekkhundmiljøet opererer vi med en såkalt «Body Score Condition», eller BSC – som har en rangering mellom 1-7. En god firer er bra. Da unngår man slitasje på ledd og hundene er mindre skadeutsatt med riktige forutsetningene for god motorikk, sier hundekjøreren.

Helt fra treningsstart i august og utover i sesongen mener Ralph at størstedelen av treningsøkten skal foregå i restitusjonsfart. Det innebærer at hundene løper i mellom ti til 14-15 kilometer i timen store deler av økta.

– Likevel er en treningstur litt av alt. Jeg varierer etter terrenget. I bakker går det tungt og hundene får trent opp styrken. Så kommer det partier hvor det er naturlig å la dem løpe fortere. Da får man innslag av «naturlig intervall». Likevel mener jeg det er viktig å finne flyten i spannet hvor hundene går i fint trav og i marsjfart. Tung belastning og høy fart sliter ekstra på potene på grusveier.

Noen dager kjører Ralph to økter. Lar hundene hvile i selene i spannet et par timer før de kjøres ut igjen. Andre dager kan spannet trenes fem dager på rad med et par dager hvile. Og desto lengre og hardere treningsøktene blir, desto mer restitusjon.

– Så er noen dager rene dressurøkter med mindre spann og trollvogn, hvor jeg fokuserer på kommandoer, lærer dem «å stå i ro», eller kjører usporet i terrenget for å trene styring, som høyre og venstre. Jeg har vel sett hva som fungerer over år, og det er ikke så store endringer fra sesong til sesong mer, sier Ralph.

Han tror ikke det finnes noen fasitoppskrift på å trene et løpsspann, og mener det dreier seg om mye mer enn antall løpte kilometer på trening.

– Det handler om en ramme med elementer som må være på plass hvis målet er å kjøre blant de beste på løp. I tillegg må man helt klart ha et visst antall kilometer i beina på hundene gjennom sesongen for å kunne prestere optimalt. Skulle jeg i all enkelhet anslå antall kilometer for et konkurransespann, så mener jeg de som skal konkurrere i toppen bør ha mellom 3000 og 4000 kilometer i beina før nyttår, sier han.

Så kommer perioder med variert føre. Is på landeveien og utfordringer med grus og barfrost.

– Selv om det er utfordrende føre, er det viktig at hundene lærer seg å gå på forskjellig type underlag. Kommer man på løp og det er klinkis, så har man et problem hvis spannet ikke har opplevd dette før. Jeg drar ikke ut under slike forhold hver dag, for det krever mye av både hundene og hundekjører – men jeg kan utnytte slike forhold til å lære hundene å gå på «glatta», sier Ralph.

Han mener det er viktig at man tar godt vare på hundene når man trener mye. Passer på poter, gnagsår etter seler og ømme kropper. Jo mer trening – jo mer slitasje.

– Selv fører jeg «poteregnskap». Noterer ned hver minste ting hos enhver av hundene i spannet. I tillegg er jeg nøye med å bytte seletøy. Polstrer seler med saueskinn eller reveskinn der det kan bli eller har blitt litt gnagsår. Det er ekstremt mye tid som går med til å stelle hundene. Jobb med hendene på hundene fra hode over hele ryggen til hale, trykk litt over ryggen, spesielt bekkenet. Følg med om den har vondt noe sted, om den «ømmer seg», både når du kjenner på hunden og når du seler av spannet eller hunden står oppstallet. Se til at bevegeligheten er som den skal. På den måten kan man oppdage forløp til en skade, og heller hvile hunden og massere den, enn at skaden blir permanent, råder Ralph.

Etter ei treningsøkt, når selene skal av bøyer Ralph på hundenes håndledd, stretcher forsiktig framfoten opp og frem, så bakover. Særlig hvis han har mistanke om små skader. Deretter er det stor fordel at hundene får løpe løse i løpegården.

– Se på hundene. Observer dem. Her på kennelen er det eksempelvis forbudt med musikk i ørene, for da er man ikke tilstede. La blikket gli fra hund til hund. Er de i godt humør? Løper de lett og ledig, er det noen som ser stive ut eller viser tegn til halthet? Hopper de opp på hundehustaket enkelt og ledig? På den måten lærer man seg å se detaljene, sier Ralph, som mener et godt og harmonisk hundespann handler om å kunne hund.

– Det er viktig å ha et godt lederskap i en flokk. Ikke tolerere kødd. Legg inn dressurelement, lær hundene å gå pent fra oppstalling til spannet heller enn at de halser på to bein etter halsbåndet. Likevel mener jeg det er opp til enhver om hundene er rolig i spannet før oppstart eller ikke. Noen foretrekker at de er ivrig, sier han.

Ut i sesongen øker treningsmengden. Det samme gjør potensialet for skader. – Har jeg kjørt mange økter etter hverandre, kan godt hundene stå i fire-fem dager. Kjører man langt to dager på rad, er det lurt å hvile to-tre dager. Bare ha hundene løs i løpegården. Jeg er også nøye med å ikke kjøre hundene for hardt slik at de ikke ønsker å være med på trening. Trener man for mye, kommer de ikke ut fra husene sine, og da er det fare for overtrening, sier hundekjøreren som er bosatt på Dagali, 850 meter over havet.

Så er det individene. For noen hunder tåler mer trening enn andre, enkelte behøver mindre og kan gjerne stå over økter.

– Det er få hundekjørere som har et så homogent spann at alle hundene restituerer likt. Ofte lar jeg hunder som går veldig hardt stå over ei økt eller to hvor resten av spannet er med. Så har man eldre hunder som ut i sesongen ikke behøver like mye trening som de yngre. Og når snøen kommer og vi går over til slede, så starter vi med mindre spann. Vi er forsiktig, og venner hundene til overgangen og bruk av andre muskelgrupper enn når de trenes på grusvei, selv om de er klar for å løpe ti mil, sier Ralph, som mener kjøring i løssnø er noe av den beste treningen hundene får.

– Hunder som er vant med løssnø, takler oppkjørte spor bedre enn hunder som er kjørt på harde spor takler løssnø. Trening i løssnø forbereder hundene på både dårlige spor og sukkersnø. Men igjen – jo hardere og tøffere man trener, jo mer restitusjon og hvile må hundene ha for å bygge seg opp. Treningen handler om å ta vare på hundene, forvalte spannet på en god måte. Tenk deg om før du skal ut å trene, og tren på det man skal gjøre på løp, sier Ralph.

Så er det fôring. Essensen i hundekjøring som mange hundekjørere bruker år på å lære. Noen teller kilokalorier, andre fôrer på erfaring. – Ta med fôringen ut på sporet. Lag en fôringsstrategi som du også kan ta med deg på løp. Bruk det fôret du tenker å bruke på løp gjennom sesongen. Ikke lær hundene at de skal ut på trening, så rett tilbake på kennelen for å få maten sin der. De må vennes til å innta store mengder fôr så fort treningen skrider til. Fôring er en teknikk. Og kjør ikke hundene så hardt og langt at de mister appetitten. Hold energien oppe slik at de er våkne og kvikke. De er når hundene er trøtte og sløve at appetitten går ned og mange skader oppstår, sier Ralph.

– Har du en super-hemmelighet du kan dele Ralph, nå på tampen av intervjuet?

– Hemmeligheten er kunsten å forvalte hundene gjennom en hel sesong med alt som skal til, smiler hundekjøreren som ser fram til nok en løpssesong.

– Det er løpene som trigger meg. Det er de som motiverer til trening år etter år.

(Foto: Femundløpet presse/Trude Liverød Paulsson)

  • Del på sosiale medier
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Kategorier